Tekst: Ole-Henrik Larssen

Illustrasjon: Atle Lillehovde

Det var en gang et juletre som alle visste var det vakreste treet av dem alle. 

Det var et tre som fylte alle med stolthet. Skogen for å ha gitt det liv, huset for å romme det, og juledekorasjonene for å omkranse det. Men aller stoltest var juletrepynten selv – for hvordan de hver for seg og alle sammen bidro til den eventyrlige skjønnheten. 

Julestjernen brisket seg tilfreds der den skuet ut fra toppen av treet og så julekuler og julekurver, julenisser, juleengler og julefugler, julelenker og julegirlandere klirre, vaie og vifte taktfast og triumferende mens de henrykt oste tradisjon, levd liv og barnlig lykke. 

Alle hadde de en oppgave, og alle utførte de den prikkfritt og med glede. Det var et samspill så godt som noe teaterstykke, det var et syn og et skue, en komposisjon hvor alt og ingenting var likt fra år til år – bygd opp etter noen enkle prinsipper som sikret en kjent og kjær, trygg helhet. 

Nå var julaften unnagjort, og alt var såre vel. Pynten tilbrakte romjulsdagene med gode historier og gamle skrøner. Smil satt løst, slik de gjør hos den som er trygg på seg selv og sin plass i livet.

De beste historiene var det julelenkekongen som hadde, den største og sterkeste julelenken, så gammel at han hadde sett og opplevd alt. Den aller beste historien fortalte han imidlertid aldri selv. Han behøvde ikke det – den kunne de alle – om hvordan han hadde holdt juletreet fast og stødig da romjulsstormen blåste inn et vindu og truet med å ta med seg tre og pynt og alt ut av vinduet og rett til sjøs. 
 

Julelenkekongen var en helt, en uskreven leder, som snodde seg myndig rundt treet med erfarne råd og klare formaninger som alle gjorde best i å lytte til. Og lytte gjorde de – hvis da ikke girlanderdronningen viftet forbi dem med sløret sitt – så vakker, så overdådig og opphøyd at selv julelenkekongen kunne falle i staver og stum beundring. 

Sannheten var at de alle, fra de små julekulene til selveste julestjernen, var helt oppslukte av seg selv og hva de var med på. Og derfor la heller ingen merke til de to litt underlige skapningene som hadde søkt tilflukt ute på noen av de mer perifere av treets greiner. 

Vel, spesielt underlige var de ikke. Det var en flott ung sølvskinnende girlander og en like ung og flott, fargesprakende julelenke. Det som skilte dem fra resten var at de ikke var opprømte, de var ikke stolte, de var ikke selvtilfredse. Og hvis noen noen gang hadde lyttet, hadde de kanskje hørt sukkene deres. Hvis noen noen gang hadde sett, hadde de kanskje oppdaget tårene deres. 

Likevel – akkurat nå, der ute på de tynne lave greinene – akkurat nå var sukkene stilnet og tårene tørket, de smilte – mildt og snilt og usikkert. Akkurat nå – i skjul mellom den mørke veggen og de store julekurvene som var så gamle at de ikke så noe som helst lenger – tvinnet de seg stille sammen, tettere og tettere, heftigere og heftigere, helt til julelenken med ett satt med en ring av sølvtråd blant alle de fargerike ringene sine, mens girlanderen kunne blande en skinnende rød papirstrimmel inn mellom de tynne sølvtrådene. De så på seg selv, og på hverandre, og visste med seg selv at de aldri hadde vært så vakre noen gang før. 
 

– Æsj, hva er det dere driver med!? 

En julenisse som hadde sett opptrinnet i speilet av den blankpussede julekulen over, dirret av vemmelse og skrek ut så praten over hele treet brått stoppet opp. Alle blikk fant fram til de to bak julekurvene, og så var oppstandelsen et faktum. 

Hva gjorde de, sier du? Går det an? Så ekkelt! Det er jo sykt. Hvem tror de at de er? Hva tror de at de er? Hvorfor gjør de sånt? Grusomt! Vederstyggelig!  
 

De harde ordene haglet rundt dem. Julenissene så på dem som om de var vanvittige, skjeggene deres bruste og øynene bulte. Englene vendte seg vekk i avsky. Julekulene spratt opp og ned i en berg-og-dalbane av følelser – og snart nådde bråket hele veien opp til stjernen selv, som eksploderte som bare en julestjerne kan. 

– Vi har én oppgave, skrek den nedover greinene så all pynten dukket seg for kraften i røsten hans. – Det er å holde tradisjonen ved like! Han formelig spyttet det ut, mens en mørk rødfarge spredte seg ut i stjernearmene. – Vi har vedtatte sannheter. Vi har rammer. For en grunn! 

– Ja, akkompagnerte den største engelen mens den rystet ristet på englehåret.
– Dette treet blir ikke det vakreste av dem alle hvis vi ikke gjør og er som vi alltid har vært.  
– Og det blir ikke jul om vi ikke har det vakreste treet av dem alle, kvitret den blankeste fuglen anklagende.
– Vil dere avlyse jula, er det dere vil, fordi dere har lyst, overtok stjernen igjen.
– Og hva slags lyster er dette egentlig? Jeg blir kvalm, skrek han mot de to som klamret seg sammen til hverandre – som om det skulle beskytte dem fra uværet som raste rundt dem. 

Det summet rundt hele treet, hoder ble ristet, anklagende blikk ble rettet.

– De må reversere det, ropte englene i kor. 
– Ja, vi må ha det som vi alltid har hatt det, grein nissene. 
– Nei, så ekkelt, ikke la dem gjøre de ekle greiene igjen, protesterte julekulene. – Hva vil alle småkulene tro? Og smånissene – og de bitte, bitte små julekurvene – vi må tenke på dem! 

Æsj-ene og isj-ene og ukvemsordene skvatt fram og tilbake mellom greinene. Alle hadde visst noe de skulle ha sagt. Bortsett fra julelenkekongen. Han sa ingenting, bare strammet ringene sine hardt, og så med tungt, tungt blikk på dem. 

Den unge girlanderen og den like unge julelenken slapp blikkene sine hardt i gulvet. Et siste lite skjult øyeblikk tvinnet hun likevel trådene sine inn i den ytterste lenken hans, og blikkene møttes. 
– Hadde jeg kunnet, skulle du fått alle sølvtrådene mine her og nå, hvisket hun til vennen sin.  
– Og du skulle fått hver eneste ring jeg har, svarte han. 

Så var øyeblikket over. Taket slapp. Og de gled sakte fra hverandre – og med det stilnet også støyen i treet. Men fri var de ikke. Resten av jula knuget tyngden av anklagende blikk dem begge, de hørte hviskingen, de merket tiskingen. Det bet og det stakk og det skar – helt til det endelig var klart for å pakke ned og gå i dvale. 

De ventet på farvelseremonien for grantreet da girlanderdronningen svevde ned med en samling av vakre tråder og la seg til rette midt mellom de to. Hun så ikke mye på dem, stirret stort sett bare løst ut i lufta slik at når hun snakket, virket det mest som om hun snakket med seg selv. 

– En gang da denne stua var nymalt, og dette treet knapt var mer enn en stikling, så drømte jeg om å bli selve stjernen, fortalte hun. – Og hvorfor ikke, hun trakk på trådskuldrene sine, – jeg hadde jo fargen? Hun formet det som et spørsmål, men ingen av dem fikk seg til å svare. Hun lot ikke å vente på det heller. – Men de sa at jeg ikke var ment for det. At trådene mine ikke burde knytes, eller samles, at jeg ville ta skade av det. Hun lot trådene danse rundt seg, og de skinte så vidunderlig i juletrelysenes siste stråler. 

Så renset hun stemmen, og sa med bestemt tone. – Jeg har hatt et fantastisk liv, og jeg håper på mange år til. Hun nikket, og de to nikket med. – Men jeg har mange ganger tenkt på hvordan det ville blitt, føyde hun på før hun liksom lettet med sløret sitt og begynte på turen oppover treet igjen. Så stoppet hun et øyeblikk, snudde seg og så på direkte på dem. – Det er mye som skjer under dvaleperioden. En gang møtte jeg en nisse med englehår til skjegg. Han sa det var hans eget nisseskjegg, men det var englehår. Jeg sa ikke noe på det, jeg. 
 

Hun gled grasiøst vekk. De to så på hverandre og visste nøyaktig hva de måtte gjøre. 

Dagen etter var all pynten sirlig pakket i den store kassen på loftet, det var mørkt og de skulle sove. Men ikke alle klarte det, ikke alle kunne det, og da den store dagen var der og lyset ble slått på igjen, våknet pynten til noe helt nytt. Ikke som det ofte var, en ny kurv i gjengen, eller en erstatning for en kule som de mistet i fjor. Men noe virkelig nytt, noe de aldri hadde sett før. 

Midt blant dem gled den vakreste julelenken de noen gang hadde sett – den var lang som en romjulsdrøm og skinte på en måte som var helt uvirkelig. Den liksom glødet – den liksom eksploderte i en evig kjernereaksjon fra ring til ring – alle laget av de vakreste sølvtråder, spunnet og flettet sammen til de var like sterke som de var vakre. 

Like ved siden av vugget og vaiet det som bare kunne forklares som en girlander, men som spraket og braket av farger i et vidunderlig fargespill. Det var som om en regnbue danset rundt dem og fylte dem med liv. 

 

De to var så ranke, så sterke, så glade og stolte at det løftet hele treet enda et hakk opp mot taket, ja mot himmelen. Og likevel sto all pynten taus, måpende. For det var jo «dem», innerst inne under den nye hammen var det «dem». 

– Det er jo... dem, hvisket en liten julekule. 
– Så sannelig, hvisket en nisse tilbake. 

Og så begynte spørsmålene på ny, men denne gangen som en stille hvisken: Men, de kan jo ikke..? Er dette lov da? Kan de gjøre..? Hvordan? Men stjernen sa jo? De er jo så... vakre.

Snart stilnet det likevel. Julekulene fniste litt seg imellom, noen nisser snøftet litt, men så vendte de seg bare vekk – en etter en – som om ingenting hadde skjedd, som om ingenting var å se. 

Bortsett fra englene. De så på girlanderen og julelenken og så en grusom fornærmelse, løftet basunene og trompetene og klemtet sitt sinne og sin nød hele veien opp til julestjernen. 
 

– Åh, nå blir det bråk, sa en tråd med flagg til seg selv. Den blafret nervøst. – Hva sier stjernen til dette, mon tro. 

– Hva i all videste verden av gamle julestrømper og skjeve juletreføtter er det jeg ser, var det den sa til det. – Sa ikke jeg at dere skulle hute dere tilbake til normalen, og så våkner jeg opp til dette – til at dere har ødelagt dere selv med tant og fjas og sære ideer!? Hvordan skal det bli jul nå?!

Den bøyde seg framover til toppgreina dirret, rettet lyset sitt granskende mot den
sølvglinsende julelenken. – Si meg, skammer du deg over dine – over å være selvlaget, klippet og limt? Hvorfor fornærmer du dem – og oss – på denne måten? 
Så vendte han seg mot girlanderen, lot lyset gli sakte over hver fargerike nye tråd. – Og du, snerret den, – hva skal dine tro? Er det ikke bra nok å være girlander, du måtte bli et lysorgel?! 

En tung taushet senket seg. Tiden stoppet opp. De få som orket å se opp kunne se hvordan lyset sloknet i de to. Plutselig var det skinnende sølvet bare matt og grått. Plutselig var de mange fargerike trådene bleke og falmede. De to krympet seg sammen til hver sin lille stumme ball. 

– Jeg vil at dere skal forlate treet, forlate stua og hele huset, og aldri komme tilbake, befalte stjernen med dyp og dyster stemme, og pekte en sterk og skarp finger ut av rommet. 

Det kjentes en stille risting i treet av pyntens mange grøss. Ingen turte, ingen orket å se på den unge girlanderen og den unge julelenken som klynget seg til hverandre – og begynte på den tunge veien ned treet. Et sted trakk noen pusten i et hikst, et annet sted hørtes et snufs, men stjernen på toppen saumfarte treet, fra kule til lenke til nisse til fugl, med sinte, skarpe øyne. 

Da med ett tiltok skjelvingen i treet, snart skalv det ikke, det ristet, det vaiet, det kastet på seg – som stormen igjen hadde kommet inn i stua! Pynten skrek i panikk og klamret seg fast til hver sin grein, til hverandre, de hang i barnåler og småkvist – mens flagg og julelenker og girlandere kveilet seg hardt sammen rundt hele treet i håp om å redde de som var for svake for å holde seg fast selv. Angsten red dem alle, helt opp til toppen, hvor stjernen med et desperat hyl grep tak i tretoppen sin mens den stirret parkettdøden i hvitøyet. 

Men like brått som skjelvet begynte, stoppet det. Og fra høyt oppi treet buldret den sterkeste, myndigste stemmen de noen gang hadde hørt. Det var julelenkekongen, han hadde et fast grep i en søyle i stua, og i treets stamme, og hang mellom som om han var en spent bue. 

– Må jeg riste dere alle til knas i gulvet før noen tar til vettet her, brølte han. – Ingen – og da mener jeg INGEN – har rett til å kaste noen ut av treet vårt, men ALLE har plikt til å ta imot de som vil bidra til et penere juletre! Og så vidt jeg kan se, sa han og dempet stemmen til en dyp, dyp rumling som trengte inn i dem alle, – så er det ingenting som tyder på at de to ikke bidrar til nettopp det. – Ja, faktisk, la han til med en langt muntrere tone, – hadde jeg bare vært ung og kjent en hyggelig girlander, så skulle jeg ordnet meg et par sølvringer selv!

Han så seg rundt noen ganger, festet blikket her og der, så smilte han mildt, slapp jerngrepet om treet, snodde seg raskt og målrettet ned mot de to og ga dem et vennlig, men bestemt puff oppover grantreet igjen. 

– Til topps, helt til topps, oppfordret han – og skulte så bistert på stjernen som slukøret så tilbake. Den løftet seg lett av slik at de to kunne hekte seg på toppgreina og bre seg utover hele treet. 

Tilbake var gløden! Tilbake var den evige kjernereaksjonen av sølveksplosjoner, den lekne myriaden av farger, tilbake var prakten, gleden og stoltheten. Snart kom julekulene bort og ville kjenne på julelenkens ringer, snart kom kurver bort til girlanderen og beundret de vakre papirflettene, snart så de alle hverandre i et annet lys – og på en annen måte – og et sted langt inne mot stammen gned en gammel nisse stille engleskjegget sitt og så bare lykkelig ut. 

Det året så alle at det vakreste juletreet av dem alle var enda vakrere enn noen gang. 

På selveste julekvelden, etter at gavene var forsvunnet fra rundt juletrefoten, og alle i huset hadde gått seg ferdig rundt treet, snodde girlanderdronningen seg bort til julelenkekongen.
– Hvis du behøver en sølvlenke, så har jeg mange tråder å by på. God jul, gamle venn. 
– God jul til deg også, svarte julelenkekongen litt brydd, – og tusen takk.